MAGISKE DRØMMER FRA MEW

30. Apr 2015 av Alexander Frogner

eks år er det lengste albumvakumet Mew har hatt i løpet av sin karriere. Bandet har vært i dvale under jorden, men med det nye albumet trosser de nok en gang tyngdekraften. Her stiger de til himmels og drysser sitt magiske drømmepulver i øynene på alle som følger med.

l
+ –

Mew
Selv om det har gått lang tid siden det forrige albumet No More Stories/Are Told Today/I’m Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I’m Tired/Let’s Wash Away (2009), har ikke Mew mistet de elementene vi elsker med dette bandet. De har hentet inn sin gamle bassist Johan Wohlert, noe som kanskje er grunnen til at man kan trekke flere musikalske paraleller til Frengers (2003) og The Glass Handed Kites (2005): + – bygger på progressvie popstrukturer som er tidvis like episke og massive som på klassikeren Frengers.

Selv om bandet igjen har gått tilbake til den tunge rocke-kjernen, svever de kanskje enda lettere enn før gjennom et melodisk, pop-orientert, gitar-univers, der vokalist Jonas Bjerre kan utfolde seg på best mulig måte.

Vi ville gjerne vite hva bandet tenkte selv om utgivelsen og arbeidsprosessen. Derfor møtte vi vokalist, låtskriver og multi-instrumentalist Jonas Bjerre, og gitarist Bo Madsen i Oslo. Det resulterte i en lang prat om det nye albumet, meningene bak tekstene og drømmene.

Hvordan er det å være samlet alle sammen igjen nå som Johan er tilbake i bandet?

Jonas: Det er fint! Det føles som om det ikke har gått spesielt lang tid siden vi spilte sammen sist. Det føles som om vi er hele igjen.

Jobber dere like godt sammen nå som før?

Bo: Ja, vi har funnet et eget språk vi bruker sammen, og hvis man tar ut én person og setter inn en annen, er det stor sannsynlighet for at det ikke vil være like fint. Vi har en total forståelse for hverandre og vi kommuniserer på en indirekte måte og ikke bare verbalt. På den måten har vi et spesielt samarbeid.

l
Mew: Inspirasjoner

14 låter
Hva gjorde at Johan kom tilbake til bandet akkurat nå?

Jonas: Vi hadde snakket litt løst om å gjøre noe sammen igjen. Også fikk vi Michael Beinhorn, som også var med på Kites, til å produsere dette albumet. Han kom over for å se oss spille, men han følte på en måte at Johan manglet. Vi har jo laget et album uten ham [red. Og Michael, med No More Stories/Are Told Today.(…) (2009)] som vi er glade for å ha laget, fordi vi fikk gjort mer svevende ting på det. Men Michael syntes det manglet noe på kjemien. Så vi inviterte Johan til å skrive litt sammen med oss, noe som gikk skikkelig bra, og det var generelt veldig hyggelig. Da var det opplagt å spørre om han ville komme tilbake. Noe han gjerne ville.

Tittelen på dette albumet står jo i ganske sterk kontrast til det forrige. Hadde dere et behov for å gjøre det litt enklere denne gangen?

Jonas: Ja, det var kanskje en motreaksjon på siste plate. Men det var også med hensikt. Det er et mer presist album.

Bo: + – fungerer bra visuelt, men også fordi vi har laget en plate som handler om mange forskjellige ting, altså kontraster i et stort spekter.

Hvordan er forholdet mellom teksten og musikken?

Jonas: Det er veldig forskjellig. Jeg skriver mye tekst som kommer fra hodet når vi står og spiller sammen. Det er sjelden jeg kan si at ‘denne sangen er inspirert av det’, eller ‘denne handler om den personen’ også videre. Det er mer et samlet uttrykk. Men tekstene må ha en lyd som passer til musikken. Jeg er veldig fascinert av låtskrivere som kan skrive ærlig og direkte, så jeg prøver det mer og mer, men det vil nok alltid ha et slør av det abstrakte.

et er viktig for oss at musikken ikke trekker meningene over hodet på folk – Jonas Bjerre
Bo: Det hele skal helst bare komme samtidig. Det blir best. Men å separere disse to elementene i skriveprosessen hadde jo vært en helt annen måte å gjøre det på.

Jonas: Vi kunne jo ha prøvd.

Bo: Ja, det kunne vi, men “Good luck”, haha. Men det er morsomt at lyden har stor betydning for hva slags tekst det blir. Det tror jeg ikke man tenker så mye på når man hører musikken.

l
Frengers: Not Quite Friends But Not Quite Strangers

Mew
Spesielt på singlene «Satallites» og «Water Slides» hører jeg mange paralleller til Frengers. Er dere enige?

Bo: Ja, du har kanskje rett i det.

Jonas: Jeg hører en tydelig Mew-komposisjon, fordi vi har spilt den så mye. Jammet den fram på en måte. «Satellites» har jo en varmere lyd enn mye av det på Kites, den har ikke den samme kulden.

Bo: Det er beslektet med det tidligere vi har gjort. Johan er en rocka type og med han tilbake er vi egentlig tilbake der vi startet musikalsk. Så det nye albumet er mer rockeaktig. Man kan nok også høre den kjernen som er tilbake med oss fire.

Hvordan ser dere selv på det nye albumet?

Jonas: Vi har nok åpnet litt opp for å involvere flere mennesker. Gitaristen Russel Lissack kom over og skrev sammen med oss, også har vår keyboardist gjennom mange år vært med på å skrive litt på albumet. Det kan være rart å involvere flere, men det er veldig positivt å få med folk utenfor kjernen. Tidligere har vi nok vært mer reservert.

Bo: Det er det mest utadvendte vi har laget. Det er også det mest forskjellige vi har laget: Alle låtene er ulike. Vi har alltid prøvd å gi hvert spor en enkelt personlighet, men jeg synes virkelig vi har klart det bra denne gangen. Det er nok også den platen som er mest gjennomarbeidet tror jeg. Vi har virkelig brukt god tid og gjort et veldig nøye håndverk. ‘Hvordan er hi-hat-mønster i forhold til vokalen’ osv. Vi har virkelig gått inn på detaljene.

Jonas: Jeg synes også at vi har fått mye ut av å spille noen av sangene live mens vi har spilt inn platen. Vanligvis lager man et album ferdig, før man så finner ut hvordan man gjør det live. Men her har det, i hvertfall på noen av sangene, vært en overgang der hvor vi har fått lyden av bandkjernen skikkelig på plass. Det har kommet til sin rett.

Ja, for dere har vært ganske aktive selv om det ikke har kommet noe album på seks år?

Bo: Vi har ikke spilt overveldende mye, men som Jonas sier har det vært deilig med noen avbrekk fra studioet. Det gjør også at man kan se på det man gjør med et annet blikk. Det har vært fint.

Dere føler ikke på angsten for å ikke være aktuelle til enhver tid da?

Bo: Det gagner nok ikke noen karriere at det går fem eller ti år i mellom hvert album. Det er nok ikke supersmart og det vi gjerne vil i utgangspunktet.

Jonas:
Det ville vært strange, haha.

Bo: Nei, men på en annen side så har det vært ok. Jeg tror man må ha respekt for sitt publikum og gjøre det beste man kan gjøre når man arbeider med en utgivelse. Det å komme med en ny plate er ikke viktigere enn å komme med noe man er fornøyd med. Det å ha respekt for seg selv er viktig.

Hva tar egentlig lengst tid når dere jobber med et album?

Jonas: Det har vært noen tekniske ting vi har brukt lang tid på, men ellers er det mest låtskrivingen. Fordi sangene skal ha en egen identitet.

Bo: Normalt vil det være en person som sitter og skriver musikk der hjemme, før han tar det med til resten av gruppen for å finne den siste biten. Vi kan nærmest bruke flere år på å finne ting som er beslektet med det vi allerede har, men som samtidig overrasker. Det er vanskelig når man på en måte har noe unikt, også skal man finne noe nytt som fortsatt passer. Men man skal ikke tenke så mye på det, man skal bare gjøre det, haha.

Gitarist Bo Madsen
Foto: Tonje Taraldsvik
Dere har en distinkt sound – man kan alltid høre at dette er Mew. Det kommer både på grunn av Jonas’ særegne vokal, men også gitarsounden og samspillet vil jeg si. Hvor viktig er denne signaturlyden når dere jobber med ny muskk?

Bo: Da vi startet med innspillingen av platen, sa jeg til Michael [red. Produsent Michael Beinhorn] ‘Jeg kan huske forrige gang vi spilte inn en plate brukte vi åtte dager på sette gitaren bare for å få lyd gjennom. Det var jo vanvittig, det skal vi ikke gjøre denne gangen, haha’ Og han sa bare, ‘Nei, nei nei,’. Men to måneder senere hadde jeg vært veldig fornøyd med åtte dager, da vi endte med å bruke veldig mye tid på å få fram den gode lyden. Vi snakker både om en produsent, og et band som alle er perfeksjonister. Han er en produsent som er kjent for å lage noen av de dyreste platene i verdenshistorien, så det var et stort prosjekt som vi virkelig gikk inn for. Det var helt vilt.

Merker dere at musikkindustrien har endret seg på noen måte, siden det er en stund siden forrige utgivelse?

Jonas: Nå blir det mye i forhold til sosiale medier. Jeg synes det er gøy å gjøre det hvis jeg har lyst og tid, men det skal nødig gjøres når det er tvang, noe jeg tror det er for mange – det at det er en del av gamet. Vi gjør det litt, men ikke så mye som mange andre band. Selvfølgelig merker man jo at folk hører på musikk på andre måter. Men vi gjør det vi gjør og utvikler oss på vår måte. Vi har aldri vært en del av den store bølgen, men heller en del av motkulturen. Vi har alltid syntes det har vært mye dårlig musikk, så vi ville lage det vi mente var god musikk.